Original photo: Kenneth Ronkowitz
Du titter ut av vinduet ditt en kald og forfrosset vinternatt. Du venter desperat på våren. Du lener deg helt inn til glasset og kulden stikker deg på kinnet. Isrosene pryder vinduet, og gir det hele et vakkert utseende. Du tar ermet ditt, og gnikker bort litt frost. Du lener øyet ditt inn mot den lille, klare flekken du har kreert i den hvite, ru overflaten. Du lar blikket flakke overalt. Først ser du ned. Du ser de glitrende diamantene i den harde snøen nedenfor. Det er ingen fotspor under vinduet ditt, eller på den snødekte plenen din. Ingen har vært der. Ikke i dag heller. Du er helt alene.
Du lar blikket gli litt oppover og ser trekronene på det forvridde treet litt lenger bort i skogen. Det ser forsteinet ut, dekket med et tynt lag av is. Det står for seg selv, og du føler brått medynk med treet. For slik føler du deg også. Kaldt og forlatt.
Plutselig fanger en bevegelse høyt der oppe på nattehimmelen oppmerksomheten din. Ikke vær redd, det er bare jeg som vinker til deg. Jeg har ikke vært hos deg på lenge, men jeg har fulgt nøye med. Jeg har så lenge villet si hei, tatt deg med opp hit. Men det går ikke. Jeg tenker over den sannheten, kjensgjerningen; det går ikke. Det brenner et sted langt inne i hjerteroten. Jeg savner deg. Alt ville vært så mye lettere om du var her, du også. Jeg ser på deg hver eneste natt. En gang gråt jeg. Nesten. Men tåren kom seg ikke noe sted, den var fanget i en gravitasjonsløst kontinuum.
Du skjelver. Jeg kan se og høre alt så mye tydeligere enn deg. Jeg føler alt så mye mer presist. Jeg er ikke her akkurat nå. Jeg er alene, jeg også. Jeg føler det på kroppen hver eneste natt, hvordan det er å være alene. Jeg ser på de nydelige, brune øynene dine. De ser opp mot himmelen. De er så varme. Hvorfor må noe så mykt og sårbart som det du har i blikket ditt utsettes for så mye kulde og ensomhet? Så mange forvirrende og knusende timer? Du fortjener bedre.
Blikket ditt vandrer over himmelen. Øynene dine stirrer rett mot meg, tvers igjennom meg. For du kan ikke se meg. Jeg skulle ønske du kunne. Jeg orker ikke være alene. Jeg ser på deg at du fryser, du skjelver. Jeg kan nesten ta på gåsehuden din, så kaldt er det. Tanken gjør meg så bedrøvet. Du er alene, du fryser sånn. Du ser meg ikke, du ser bare en hvit kule. Jeg hører hva du tenker. Du tenker så altfor høyt for ditt eget beste, min kjære.
Du tenker at det må være kaldt. Det ser jo skikkelig kaldt ut. Du tenker på blått, hvitt og sølvgrått. Kalde farger. Du tror det er kaldt! Men det er det ikke. Det er temmelig varmt og deilig, faktisk. Og tørt. Det er veldig tørt her. Men ikke kaldt. Ja, på månen altså. For det er her jeg er nå, på månen. Det er natt, og sola lyser på stedet jeg sitter. Gjenskinnet til månen gir litt svakt lys til deg som fortsatt er der nede. Min vakre. Helt der nede, så fryktelig langt borte.
Jeg er ikke med deg nå, jeg er jo her oppe. Du her helt alene, stakkars. Lurer på om du savner meg? Har du lagt merke til at jeg er ser på deg om natten? Føler du det? Jeg tror ikke det. Jeg ønsker at du skal kjenne det, vite at du er trygg. Jeg er alltid med deg. Jeg får passe på deg, ta vare på den jeg elsker. Jeg er heldig slik.
Du vet ikke at jeg er her. Men likevel tenker du kanskje på meg denne natten. Du synes kanskje synd på meg nå, tror jeg ikke er heldig? Du tar helt feil. Den eneste grunnen til at du tenker på meg som ulykksalig er bare fordi du ikke har sittet på månen en februarnatt og sett ned på jorda. Jeg skulle ønske jeg kunne vise deg denne verdenen, den er så mye mer fantastisk enn vår. Jeg håper at du en dag også kommer hit. Her er ikke elendighet, smerte eller noe av det du har der nede på jorden. Her er bare nummenhet. Men hadde du kommet hit, ville alt blitt så mye bedre. En stjerne ville falt. Jorden ville mistet sin vakreste, og jeg ville fått den. Deg. Jeg lukker øynene, drømmer meg bort.
Alt er mye bedre i mørket, etter at solen har lagt seg i vest. Hver gang solen går ned, legger det seg et magisk støv over hele verden. Du kaller det bare stjerner. Det er fordi du ikke ser det fra rett perspektiv. Når jeg sitter på månen, tenker jeg på alt jeg så fra den blå planeten. Jeg pleide å lukke øynene, stenge meg ute fra jorden når jeg var nede hos deg. Jeg har sett nydelig glitter bli kastet over kloden, og vil ikke ødelegge det med tanken på at det bare er kuler av gass. For det er det du som sitter fast på jorden tenker om stjernene. Jeg vil så gjerne vise deg hva disse såkalte stjernene egentlig er. Jeg vil vise deg verdens virkelige drømmestøv.
Jeg kan føle lydene, jeg lukter og smaker på fargene. Det er så vakkert, alt sammen. Jeg drømmer meg bort når jeg ser på jorden. Spesielt nå i februar. Her om natten så jeg nordlyset. Har du noen gang sett nordlyset, min kjære? Du skal få se det en gang, det lover jeg deg. Ord kan ikke beskrive skjønnheten. Himmelen var en eneste stor åpenbaring av definisjoner og nyanser. Jeg så lilla, grønt, blått, litt gult. Hele fargespekteret stod klart foran meg på himmelen. Det var som en regnbue i natten. En regnbue som gjør verden til noe mer.
Jeg vil så gjerne at du skal få oppleve dette, jeg verker etter å fortelle deg om det som kalles evig liv. Jeg vil besøke deg, snakke med deg. Fortelle deg at jeg har tenkt på deg hvert minutt, savnet deg fra første sekund. Ikke glemt deg en time. At jeg har speidet etter deg, lett så inderlig. Prøvd å få kontakt! Men til ingen nytte. Du ser tvers igjennom meg. Jeg er usynlig for deg. Alt du kan se er fargene jeg etterlater meg. De er til deg, min vakre. Hver eneste lille sjattering er til ære for deg. Jeg vil vise deg min verden. Jeg vil at du skal leve i ro. Du er så lik meg. Fargene gir meg en slags ro, en slik ro jeg vet du vil ha. Jeg vet du desperat trenger den. Du orker ikke å tenke mer.
Så her er jeg. Her på månen hvor jeg slipper å tenke. Jeg trenger ikke gjøre noe annet enn å se. Og jeg ser på deg.
Jeg lengter. Jeg strekker armene mot jorda, mot verden. Men mest av alt mot deg. Hjertet mitt hopper over et slag hver gang det går opp for meg at jeg ikke når ned til deg. Du er helt der nede, det er så fryktelig langt borte.
Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å betrakte deg.
Så jeg ser på.
